Dette innlegget ble skrevet i forbindelsen med arrestasjonen og utvisningen av Marie Amelie i januar 2011. Statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale 2011, som tittelen er hentet fra, finnes her. Innlegget er tidligere publisert i Klassekampen. Mye av innholdet er dessverre fortsatt aktuelt, ti år etter.

Vi har igjen tatt fatt på et nytt år. Programmessig markerte statsminiseteren årsskiftet med en tale til det norske folket. Talen, som overskriften er hentet fra, var denne gangen sterkt preget av is og kulde – mer spesifikt barske nordmenns farefulle ekspedisjoner til polarområdene, med bakgrunn i hundreårsjubileet for Roald Amundsens ferd til Sydpolen. For meg har det alltid vært uforståelig at asosiale individer som bakser formålsløst rundt i is og snø, og ofte setter andre menneskers liv i fare, så lett får heltestatus her i landet.

Som mange har fått med seg de siste dagene, minnes vi i dette nye året Fridtjof Nansen. Han hadde også denne dragningen mot isen, han var også det som kalles en polarhelt. Men i min verden stiller Nansen i en helt annen klasse enn andre macho-villmenn med is i barten. Han gjorde også en enorm humanitær innsats for de elendigste av de elendige i tiden etter første verdenskrig. Medmenneskelighet gjorde at han brukte år av sitt liv til å hjelpe mennesker i en håpløs situasjon – flyktninger, statsløse og krigsfanger som ingen andre viste den minste omsorg for. Dette var i sannhet en heltegjerning, og den slags helter har vi ikke for mange av.

Med jevne mellomrom opplever vi at ”fremmede” som har bodd en årrekke i Norge, som har vist seg som skikkelige mennesker og som har blitt godt integrerte og verdifulle bidragsytere i lokalmiljøet, blir arrestert i absurde politiaksjoner og sendt ut av landet i det de går og står i. Dette er mennesker som er på flukt fra et eller annet – kanskje ”bare” sult og fattigdom, noe som av en eller annen grunn ikke lenger er regnet som en høyverdig grunn for å søke et nytt liv – og som (ofte på grunn av egne eller andres saksbehandlingsfeil) har fått avslag på søknader om opphold. Det varmer mitt hjerte når lokalsamfunnene deres stiller seg bak dem og synliggjør galskapen i det som skjer, men mot galskapen kjemper som kjent fornuften forgjeves.

Jeg er ikke i tvil om at disse menneskene er i en vanskelig situasjon, selv om de som administrerer umenneskeligheten her i landet gjør sitt beste for å bortforklare og latterliggjøre dette. Det er langt fra Fridtjof Nansen og hans medmenneskelighet til Utlendingsnemdas Terje Sjeggestad, Ingrid Wirum ved Politiets Utlendingsenhet, Schjøtt Pedersen og Jens Stoltenberg. Og selv om de hver på sin kant foregir å bare administrere sin del av regelverket og skyver ansvaret over på andre, er de alle skyldige.

Denne gangen var det Maria Amelie sin tur. En modig ung kvinne som, tross den umenneskelige situasjonen hun har levd i mer en halve livet, har funnet seg til rette i det norske samfunnet og gjort god nytte for seg – ubetalt – her i det kaldeste av alle land. En sann polarhelt! Her har hun gitt stemme til denne gruppen mennesker som maktapparatet i Norge prøver å late som ikke eksisterer. Maria Amelie har tatt ordet og brukt ytringsfriheten. Det myndig­hetene nå gjør, er ikke bare å sende ut en «hvilken som helst» papirløs asylsøker, men å kneble deres viktigste talerør. Tilfeldig? Neppe. Norges iherdige forsvar for ytrings­fri­heten overalt ellers i verden settes i et merkelig lys: ”Ytringsfrihet er bra – bare ikke her.”

Statsministeren sa i sin nyttårstale at han selv vil reise til Sydpolpunktet for å delta i hundreårs­markeringen der. Jeg ønsker ham og hans følge en riktig god tur. Jeg håper de trives i isødet, gjerne så godt at de slår seg til der. Så kan vi som er igjen her hjemme begynne arbeidet med å bygge et varmere samfunn.